Det store spillet, Georgia og Norge

Den britiske etterretningsoffiseren Arthur Conolly skapte begrepet ”Det store spillet” i 1829 for å beskrive Englands og Russlands kappløp om Sentral-Asia, men det var Ruyard Kipling som gjorde begrepet allment kjent ca. 70 år seinere. Ved begynnelsen av 1900-tallet var det britiske imperiet og det russiske tsarveldet inne i en kamp på liv og død om de samme områdene. Mellom det russiske territoriet i nord og den britiske kronkolonien India i sør, lå et veldig landområde som ingen av de store maktene kontrollerte. Det store spillet rundt 1900 dreide seg i stor grad om kontrollen over Afghanistan, men også om Kaukasus, Iran og Tibet.

Da Sovjetunionen brøt sammen i 1991 var det duket for den moderne utgaven av det store spillet. Med ett slag var den oppdelinga av verden som ble skapt gjennom to verdenskriger, freden i Versailles og Jaltaavtalen satt til side, og det oppstod et veldig område som ble åpnet for imperialistisk rivalisering. Et belte som strakk seg fra de baltiske statene i nordvest, gjennom det østlige Tyskland og det gamle Øst-Europa til Balkan og Ukrina, og fra Georgia ved Svartehavet, gjennom Kaukasus over Kaspihavet og fram til Kinas vestgrense var blitt et maktpolitisk vakuum. Og under imperialismen som i fysikken vil et vakuum gjerne bli fylt.

Gjennom tre blodige kriger på Balkan ble Jugoslavia partert og delt ut til vestlig kapital. I Kaukasus førte Armenia og Aserbajdsjan krig om Nagorno-Karabakh, og Georgia førte en kortvarig kamp for å frigjøre seg fra Russland og ikke før hadde man lykkes, før regionene Abkhasia og Sør-Ossetia gikk til krig for å frigjøre seg fra Georgia.

På denne tida lå Russland langt på vei med brukket rygg. Den tidligere supermakta ble Europas syke mann. Produksjon og levealder stupte, og veien lå åpen for at vestmaktene, og da særlig USA, kunne forsyne seg av den tidligere sovjetiske maktsfæren, uten særlig motstand. Scenen var satt for Det store spillet – versjon 2.

I USA ble strategien for dette spillet formulert i det som ble kalt ”The Silk Road Strategy Act”, - Silkeveistrategien, formulert i lovs form. Den ble behandlet i den amerikanske kongressen i 1999 (fornyet i 2006), og fikk knapt noen mediainteresse, siden all politikk i USA da bare handlet om Monica Lewinsky. En av dem som ivret for loven var Dick Cheney, som da var toppsjef i selskapet Halliburton, og som året etter ble visepresident i USA. Silkeveistrategien gikk kort og greit ut på at USA erklærte seg å ha langsiktige økonomiske, militære, politiske og strategiske interesser i det sørlige Kaukasus og de nylig sjølstendige statene i Sentral-Asia. USA gikk med andre ord inn for å erobre hegemoni over hele den sørlige delen av det tidligere Sovjetunionen, helt fram til Kirgisistan ved Kinas vestgrense. Prosjektet så stormannsgalt ut, siden disse områdene lå veldig langt fra det fremste amerikanske støttepunktene, men 11. september 2001 endret alt dette. Cheney og Bush utnyttet som kjent angrepet på tvillingtårnene til å paralysere amerikansk opinion, militarisere økonomien og starte to kriger i Asia. Angrepet på Afghanistan ble fulgt opp med krav om baser i Sentral-Asia, og Russland hadde ingen muligheter til å hindre at dette skjedde.

Men siden da gikk alt galt. USA taper langsomt krigene i Afghanistan og Irak, på tross av at landet har satt seg i bunnløs gjeld og har brukt alle tilgjengelige ressurser på slike forholdsvis ubetydelige motstandere. USAs økonomi ligger på sotteseng og supermakta har demonstrert for all verden at den ikke er uovervinnelig. I mellomtida har Russland kommet seg etter vanstyret til fylliken Jeltsin. Russisk økonomi har vokst med 8 % i året siden 2000, og landet har fått tilbake sjøltilliten under tsar Putin. I øst har man bygd allianse med Kina gjennom The Shanghai Cooperation Organisation, der dessuten Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan er medlemmer. I sør har man utviklet stadig bedre forbindelser med Iran. Den russiske bjørnen er klar for å delta med full tyngde i det store spillet igjen.

Krigen i Georgia i august i år må sees i dette perspektivet. Sakasjvilis idiotiske angrep på Sør-Ossetia hadde naturligvis svært lite med Georgias kamp for sin nasjonale integritet å gjøre. USA har siden 90-tallet gitt landet en voldsom militær støtte. I følge Det internasjonale fredsforskningsinstituttet hadde Georgia i 2007 det største militærbudsjettet i andel av BNP i hele verden (15,9 %). Og når George W. Bush kaller Russland femdagers krig mot Georgia for ”uproporsjonal voldsbruk” og ”manglende respekt for et lite lands integritet” vet man ikke om man skal le eller gråte. Er det noen som har hørt om Faludsja eller Tora Bora? Og utenriksminister Støre, stakkar, som aldri har protestert mot amerikanernes uproporsjonale bruk av vold, blir heller ikke mer troverdig når han slutter rekkene med amerikanerne i kritikken av Russland. Dermed er det ikke sagt at Putin står til troende når han sier at Russland gikk til krig for å redde menneskeliv og for å sikre små nasjoners rett til sjølstyre. Man kan jo bare si ordet Tsjetsjenia for å ane hvor dypt dette engasjementet stikker.

Og norske politikere virker som de er fullstendig tatt på senga over at Russland viser seg å være en stormakt. Nå hadde de jo forberedt seg på evig fred og på å legge ned forsvaret av Norge for å sende leiesoldater til å slåss for amerikanske og norske oljeinteresser i fjerne land, og så plutselig gjenoppstår Russland som en stormakt som både kan og vil slåss for sine egne interesser. Og det kommer mer. Russland kommer til å ta omkamp om mye av det hegemoniet landet tapte i Jeltsin-perioden, særlig i Kaukasus og Sentral-Asia, men antakelig også i Ukraina. Og Russland kommer ikke til å være en taus medspiller for USAs krigsprosjekter i sikkerhetsrådet. Etter krigen i Georgia kan USA og Israel glemme å få Russland til å stramme grepet om Iran. Ahmadinejad har da også gitt full støtte til Russlands motangrep mot Georgia, og Russland har gjenopptatt arbeidet med å ferdigstille atomreaktorer i Iran og klargjort for økt salg av avanserte våpen til Teheran og Damaskus. Det store spillet er klart for neste akt. Kan den rødgrønne regjeringa forklare velgerne hvorfor Norge skal være med på dette?



Pål Steigan