Studiemøte om Nepal - Hva slags klassesamfunn?
I slutten av januar ble det avholdt et studiemøte om Nepal for deltakere på Rødts Nepalprosjekt 2010. Temaet var stat og klasser i Nepal. For de som er interesserte i å delta på prosjektet, eller bare er nysgjerrige på situasjonen i Nepal, legger jeg ut litt forskjellig info i forhold til temaet på møtet her.
Notater fra innledning:
Siden maoistpartiet i Nepal startet det væpnede opprøret i 1996 har stadig fler begynt å interessere seg for det som skjer i fjellandet som ligger inneklemt mellom India og Kina. I april 2006 tvang et bredt folkeopprør ledet av en allianse mellom maoistene og de parlamentariske partiene kongen til å abdisere. I dag er det største stridstemaet debatten om hva som skal skje med hæren. I følge fredsavtalen fra 2006 skal maoisthæren integreres i den statlige hæren som tidligere ble styrt av kongen. Tolkningene av hvordan dette konkret skal foregå er mange. Samtidig er mange politikere og representanter for det «gamle regimet» skeptiske til å få maoistsoldater inn i en hær de ser som det siste bolverket mot et maoistparti med bred folkelig støtte. Både Kongresspartiet og UML gikk å en smell under valget i 2008, og ting tyder på at maoistene i dag er partiet som evner å mobilisere folk på en bred skala. Våren 2009 trakk maoistlederen Prachanda seg som statsminister etter at presidenten nektet å følge ordren fra parlamentet om å sparke hærsjefen. Siden da har maoistene mobilisert mot regjeringen som består av Kongresspartiet, UML og rester av det største Madhesi-partiet.
Konflikten i dagens Nepal er ikke nye, men snarere manifesteringen av latente sosiale spenninger som henger sammen med den nepalske statens klassekarakter, og Nepals plass i den globale økonomien.
I historieskrivingen om Nepal snakkes det ofte om at Nepal var relativt isolert fra omverdenen fram til 1950. I følge antropologen Stephen Mikesell (1999) er dette en feiloppfatning. Tvert i mot henger utviklingen av den nepalske staten og de klassene som dominerer den, tett sammen med ekspansjonen av europeisk kapital i India, ledet av det britiske Øst-Indiakompaniet. Samtidig som varer fra den europeiske industrien etterhvert dukket opp på den nepalske landsbygda, utviklet også det nepalske klassesamfunnet seg.
-Hvem har makta over staten i Nepal, og hvordan?
Tradisjonelt har den jordeiende eliten hatt makta over statsapparatet i Nepal. Opp igjennom historien har forskjellige grupper innen herskerklassen kjempet om kontroll, uten at dette har påvirket de sosiale relasjonene som er grunnlaget for samfunnet i noen særlig grad. Da Prithivi Narayan Shah samlet en rekke mindre kongedømmer til staten Nepal på 1700-tallet markerte det starten på Nepals moderne historie. Shah-dynastiet greide å holde på makten fram til 1846, da en gruppe innen hoffet massakrerte store deler av Shah familien i det som er kjent som Kot-massakren. De tok over styringen av staten, innsatte en serimoniell konge og gjorde statsministerposten arvelig. Samtidig hadde Nepal blitt en stadig mer integrert del av den internasjonale økonomien gjennom handel med det britiske Øst-Indiakompaniet i India. Produkter fra tekstilmøllene i Manchester og andre produksjonssentra fortrengte lokal produksjon i Nepal, og handelsmenn vokste fram som en selvstendig politisk klasse. I motsetning til kapitalismens kjerneområder i Europa vokste det ikke fram noen selvstendig klasse knyttet til produksjonen som fikk manifestert seg som klasse også politisk slik håndverkerne som organiserte seg i laug i Europa. Dette er tydelig i den rådende ideologien, kastesystemet. Handelsmenn hadde høy status, mens håndverkere var lavkaste.
-Kompradorborgerskap forbinder Nepal med den globale kapitalismen. Manifesterer seg som klasse.
-Misnøye mot Rana-styret. Opposisjonen sender barna sine til India for utdanning og eksiltilværelse. Disse leder kamp mot Ranaene i 1950. Shah-kongen tilbake på tronen. Styrer i samarbeid med landadel og komprador-borgerskap. Byråkratiet vokser fram.
Tilgangen på jobber i statsbyråkratiet monopoliseres av enkelte grupper som i kraft av sine kontakter, utdanning og kaste/klassebakgrunn blir overrepresentert i byråkratklassen. Prestekasten fra åsområdene i Nepal. Bahuner - bahunism.
Demokratiopprøret i 1990 representerer en utvidelse av herskerklassen. De politiske partiene som domineres av Bahuner og andre høykaster får ta del i kontrollen over statsmaskineriet. De 80% av befolkningen som jobber i landbruket er i stor grad avskåret fra noen som helst innflytelse over staten og økonomien.
Kan man snakke om Nepal som et føydalt land?
(dette er et utdrag fra artikkelen "Fra folkekrig til fred?" som stod i Tidsskriftet Rødt! 4-2007)
Betegnelser som føydalt eller halvføydalt brukes ofte om det nepalske samfunnet. Maoistene hevder at Nepal er halvføydalt, mens andre på venstresida i landet mener at man er inne i en overgang til kapitalisme. Faktorer som lønnsarbeid i jordbruket, markedsrelasjoner og desentralisering er alle momenter i debatten. Når Nepals status som føydalt, halvføydalt eller på vei til kapitalistiske produksjonsforhold er vanskelig å bedømme for venstresida i Nepal, er det naturlig nok enda vanskeligere å bedømme fra Norge. Det som derimot er mulig, er å ta en nærmere kikk på den nepalske økonomien.
Rundt 80 % av befolkninga jobber innen landbrukssektoren, som utgjorde 40 % av BNP i 1995. Jordbruket er arbeidsintensivt, med liten grad av mekanisering og investeringer med sikte på å forbedre produksjonen per arbeidstime. Av produksjonen i jordbruket utgjør mat til eget forbruk 80 %, og produksjonen av varer for salg på markedet er konsentrert i den østlige Teraien, som er det flate slettelandet lengst sør i Nepal. I øst dyrkes det også te for eksport, som kan sies å være den delen av nepalsk jordbruk hvor kapitalistiske relasjoner er mest fremtredende. Arbeiderne på teplantasjene selger arbeidskraften sin, og produktene er for eksport til India og andre markeder.
Majoriteten av bøndene i vest og åsområdene har enten veldig små jordstykker, eller de er jordløse. Generelle tall for eierstrukturen til jord i Nepal er vanskelige å finne, spesielt ettersom jorda er mye mer fruktbar i enkelte områder enn i andre. Bildet preges imidlertid av at medlemmer fra Shah- eller Rana-familiene og prestekasten eier store landområder, som de leier ut til jordløse eller fattigbønder.
Mens kapitalistisk landbruk kjennetegnes av konkurranse og økning i produktiviteten, preges landbruket i Nepal av stagnasjon. Patron–klient-forhold preger også landsbygda i Nepal. Lokale landeiere har styrt områdene sine gjennom å bruke sine ressurser for å kjøpe seg støtte. Under det kongelige diktaturet frem til 1990 var disse lokale stormennene støttet av monarkiet. Etter at demokratiet ble innført i 1990 meldte imidlertid mange av stormennene overgang til Kongresspartiet. Samfunnets føydale karakter og de utbredte avhengighetsforholdene har bidratt til at folk stemmer på kandidater ved valg, som de tror har gode forbindelser til makteliten i Katmandu. Dette gjøres ut fra logikken om at kandidater med gode forbindelser i Katmandu vil være i stand til å få større ressurser til landsbyen sin. Disse mekanismene har bidratt til at Kongresspartiet har stått sterkt også på landsbygda i Nepal, og at jordeiere som tidligere støttet seg på kongen, i dag har tette bånd til Kongresspartiet.
Handelskapitalen i Nepal har historisk vært knyttet opp mot utenlandsk industriproduksjon, noe som har ført til at det knapt fins en nasjonal industri i Nepal. De fleste som jobber i industrien, produserer ikke-varige forbruksgoder som kjøpes av den privilegerte middelklassen eller av turister. Turisme trekkes ofte fram som en sektor i vekst som gir håp for Nepal, men også her forsvinner rundt halvparten av profitten ut av landet. Alle de syv kasinoene i Nepal har utenlandske eiere, og adgang for nepalere er strengt forbudt. Industrisektoren i Nepal er i tillegg forsvinnende liten, og er dominert av indisk kapital, ofte i kompaniskap med nepalsk handelskapital.
Maoistene snakker ofte om indisk ekspansjonisme og kompradorkapital når de skal beskrive klasseforholdene i Nepal. For å motvirke indisk kapital og dens agenter i Nepal har maoistene spilt på nasjonalisme i Nepal. Frem til 2004 var linja til partiet at man måtte være forberedt på en indisk invasjon, og at kongen og nasjonale elementer i hæren kunne være potensielle allierte i en slik situasjon. Samtidig har de også uttalt at målet er å fjerne føydalismen i Nepal, og siden det ikke fins noen selvstendig kapitalistklasse, er det opp til maoistene å skape kapitalistiske produksjonsforhold i Nepal.
Notater fra innledning:
Siden maoistpartiet i Nepal startet det væpnede opprøret i 1996 har stadig fler begynt å interessere seg for det som skjer i fjellandet som ligger inneklemt mellom India og Kina. I april 2006 tvang et bredt folkeopprør ledet av en allianse mellom maoistene og de parlamentariske partiene kongen til å abdisere. I dag er det største stridstemaet debatten om hva som skal skje med hæren. I følge fredsavtalen fra 2006 skal maoisthæren integreres i den statlige hæren som tidligere ble styrt av kongen. Tolkningene av hvordan dette konkret skal foregå er mange. Samtidig er mange politikere og representanter for det «gamle regimet» skeptiske til å få maoistsoldater inn i en hær de ser som det siste bolverket mot et maoistparti med bred folkelig støtte. Både Kongresspartiet og UML gikk å en smell under valget i 2008, og ting tyder på at maoistene i dag er partiet som evner å mobilisere folk på en bred skala. Våren 2009 trakk maoistlederen Prachanda seg som statsminister etter at presidenten nektet å følge ordren fra parlamentet om å sparke hærsjefen. Siden da har maoistene mobilisert mot regjeringen som består av Kongresspartiet, UML og rester av det største Madhesi-partiet.
Konflikten i dagens Nepal er ikke nye, men snarere manifesteringen av latente sosiale spenninger som henger sammen med den nepalske statens klassekarakter, og Nepals plass i den globale økonomien.
I historieskrivingen om Nepal snakkes det ofte om at Nepal var relativt isolert fra omverdenen fram til 1950. I følge antropologen Stephen Mikesell (1999) er dette en feiloppfatning. Tvert i mot henger utviklingen av den nepalske staten og de klassene som dominerer den, tett sammen med ekspansjonen av europeisk kapital i India, ledet av det britiske Øst-Indiakompaniet. Samtidig som varer fra den europeiske industrien etterhvert dukket opp på den nepalske landsbygda, utviklet også det nepalske klassesamfunnet seg.
-Hvem har makta over staten i Nepal, og hvordan?
Tradisjonelt har den jordeiende eliten hatt makta over statsapparatet i Nepal. Opp igjennom historien har forskjellige grupper innen herskerklassen kjempet om kontroll, uten at dette har påvirket de sosiale relasjonene som er grunnlaget for samfunnet i noen særlig grad. Da Prithivi Narayan Shah samlet en rekke mindre kongedømmer til staten Nepal på 1700-tallet markerte det starten på Nepals moderne historie. Shah-dynastiet greide å holde på makten fram til 1846, da en gruppe innen hoffet massakrerte store deler av Shah familien i det som er kjent som Kot-massakren. De tok over styringen av staten, innsatte en serimoniell konge og gjorde statsministerposten arvelig. Samtidig hadde Nepal blitt en stadig mer integrert del av den internasjonale økonomien gjennom handel med det britiske Øst-Indiakompaniet i India. Produkter fra tekstilmøllene i Manchester og andre produksjonssentra fortrengte lokal produksjon i Nepal, og handelsmenn vokste fram som en selvstendig politisk klasse. I motsetning til kapitalismens kjerneområder i Europa vokste det ikke fram noen selvstendig klasse knyttet til produksjonen som fikk manifestert seg som klasse også politisk slik håndverkerne som organiserte seg i laug i Europa. Dette er tydelig i den rådende ideologien, kastesystemet. Handelsmenn hadde høy status, mens håndverkere var lavkaste.
-Kompradorborgerskap forbinder Nepal med den globale kapitalismen. Manifesterer seg som klasse.
-Misnøye mot Rana-styret. Opposisjonen sender barna sine til India for utdanning og eksiltilværelse. Disse leder kamp mot Ranaene i 1950. Shah-kongen tilbake på tronen. Styrer i samarbeid med landadel og komprador-borgerskap. Byråkratiet vokser fram.
Tilgangen på jobber i statsbyråkratiet monopoliseres av enkelte grupper som i kraft av sine kontakter, utdanning og kaste/klassebakgrunn blir overrepresentert i byråkratklassen. Prestekasten fra åsområdene i Nepal. Bahuner - bahunism.
Demokratiopprøret i 1990 representerer en utvidelse av herskerklassen. De politiske partiene som domineres av Bahuner og andre høykaster får ta del i kontrollen over statsmaskineriet. De 80% av befolkningen som jobber i landbruket er i stor grad avskåret fra noen som helst innflytelse over staten og økonomien.
Kan man snakke om Nepal som et føydalt land?
(dette er et utdrag fra artikkelen "Fra folkekrig til fred?" som stod i Tidsskriftet Rødt! 4-2007)
Betegnelser som føydalt eller halvføydalt brukes ofte om det nepalske samfunnet. Maoistene hevder at Nepal er halvføydalt, mens andre på venstresida i landet mener at man er inne i en overgang til kapitalisme. Faktorer som lønnsarbeid i jordbruket, markedsrelasjoner og desentralisering er alle momenter i debatten. Når Nepals status som føydalt, halvføydalt eller på vei til kapitalistiske produksjonsforhold er vanskelig å bedømme for venstresida i Nepal, er det naturlig nok enda vanskeligere å bedømme fra Norge. Det som derimot er mulig, er å ta en nærmere kikk på den nepalske økonomien.
Rundt 80 % av befolkninga jobber innen landbrukssektoren, som utgjorde 40 % av BNP i 1995. Jordbruket er arbeidsintensivt, med liten grad av mekanisering og investeringer med sikte på å forbedre produksjonen per arbeidstime. Av produksjonen i jordbruket utgjør mat til eget forbruk 80 %, og produksjonen av varer for salg på markedet er konsentrert i den østlige Teraien, som er det flate slettelandet lengst sør i Nepal. I øst dyrkes det også te for eksport, som kan sies å være den delen av nepalsk jordbruk hvor kapitalistiske relasjoner er mest fremtredende. Arbeiderne på teplantasjene selger arbeidskraften sin, og produktene er for eksport til India og andre markeder.
Majoriteten av bøndene i vest og åsområdene har enten veldig små jordstykker, eller de er jordløse. Generelle tall for eierstrukturen til jord i Nepal er vanskelige å finne, spesielt ettersom jorda er mye mer fruktbar i enkelte områder enn i andre. Bildet preges imidlertid av at medlemmer fra Shah- eller Rana-familiene og prestekasten eier store landområder, som de leier ut til jordløse eller fattigbønder.
Mens kapitalistisk landbruk kjennetegnes av konkurranse og økning i produktiviteten, preges landbruket i Nepal av stagnasjon. Patron–klient-forhold preger også landsbygda i Nepal. Lokale landeiere har styrt områdene sine gjennom å bruke sine ressurser for å kjøpe seg støtte. Under det kongelige diktaturet frem til 1990 var disse lokale stormennene støttet av monarkiet. Etter at demokratiet ble innført i 1990 meldte imidlertid mange av stormennene overgang til Kongresspartiet. Samfunnets føydale karakter og de utbredte avhengighetsforholdene har bidratt til at folk stemmer på kandidater ved valg, som de tror har gode forbindelser til makteliten i Katmandu. Dette gjøres ut fra logikken om at kandidater med gode forbindelser i Katmandu vil være i stand til å få større ressurser til landsbyen sin. Disse mekanismene har bidratt til at Kongresspartiet har stått sterkt også på landsbygda i Nepal, og at jordeiere som tidligere støttet seg på kongen, i dag har tette bånd til Kongresspartiet.
Handelskapitalen i Nepal har historisk vært knyttet opp mot utenlandsk industriproduksjon, noe som har ført til at det knapt fins en nasjonal industri i Nepal. De fleste som jobber i industrien, produserer ikke-varige forbruksgoder som kjøpes av den privilegerte middelklassen eller av turister. Turisme trekkes ofte fram som en sektor i vekst som gir håp for Nepal, men også her forsvinner rundt halvparten av profitten ut av landet. Alle de syv kasinoene i Nepal har utenlandske eiere, og adgang for nepalere er strengt forbudt. Industrisektoren i Nepal er i tillegg forsvinnende liten, og er dominert av indisk kapital, ofte i kompaniskap med nepalsk handelskapital.
Maoistene snakker ofte om indisk ekspansjonisme og kompradorkapital når de skal beskrive klasseforholdene i Nepal. For å motvirke indisk kapital og dens agenter i Nepal har maoistene spilt på nasjonalisme i Nepal. Frem til 2004 var linja til partiet at man måtte være forberedt på en indisk invasjon, og at kongen og nasjonale elementer i hæren kunne være potensielle allierte i en slik situasjon. Samtidig har de også uttalt at målet er å fjerne føydalismen i Nepal, og siden det ikke fins noen selvstendig kapitalistklasse, er det opp til maoistene å skape kapitalistiske produksjonsforhold i Nepal.
innlegg av stian på
20.2.10
0 Kommentarer
Koblinger til dette innlegget
